Slik hadde vi det hjemme før

Interiør 2010-05-21 Av Hjem.no

Forfatteren Bill Bryson har allerede gjort stor suksess med sine reise- og historiebøker og i boka "At Home", som kommer ut i slutten av mai, viser han hvordan folk til alle tider har kjempet for å få det mer komfortabelt hjemme.

Og med komfortabelt, så menes det egentlig utholdelig. Visste du for eksempel at et godt sterinlys gir omtrent en hundredel av lyset til en 100 watts lyspære? Eller at utslippene av kloakk til elven Themsen til tider har gjort at den engelske flåten ble stående fast i avføring?

Boka er inspirert av det faktum at selv de mest historisk kjente personer hadde et liv hjemme. De åt, sov og gikk på do, og det er disse daglige aktivitetene Bryson nå fokuserer på.

Les også: Mange kupp på slottsmarkedet.

Livsfarlig lys
Men tilbake til dette med lyssetting i hjemmet - fungerende lyspærer, eller elektrisitet, for den saks skyld var ikke tilgjengelig før på slutten av 1800-tallet. Stearinlys, eller talglys, ble i første omgang laget av talg fra restene av dyrene man spiste, noe som var en stinkende og upraktisk affære. Talglyset varte svært kort tid og behøvde hele tiden bearbeiding for at det ikke skulle falle sammen.

Man kunne også få kjøpt lys laget av bivoks, men disse var langt dyrere enn talglysene.

Men drømmen om et opplyst hjem, eller en opplyst fabrikk, gjorde at mange teknologier ble utprøvd utover 17- og 1800-tallet. En av disse teknologiene var gasslamper som var tilkoblet gassnettet.

Problemet med disse var at de skapte avgasser som naturlig nok gjorde at beboerne, eller arbeiderne i fabrikkene, ble svimle og kvalme. I tillegg skapte gasslampene sot på vinduer, vegger og tak, og kunne være svært farlige, siden tilgangen på gass varierte og gjorde dem vanskelige å kontrollere. Dersom gasstrykket skulle øke, ville gasslampene gi fra seg en voldsom stikkflamme, som i verste fall endte med husbrann.

Men gasslampene er sannsynligvis årsaken til oppblomstringen av aviser og magasiner på midten av 1800-tallet, som gjorde at folk faktisk kunne sitte inne på kveldstid og lese.

Les også: Belysningsguide - rom for rom.

Dødelige dassbrønner

Alternative toalettløsninger er nordmenn stort sett kjent med fra gamle hytter, men utedoen ble fort upraktisk i de store byene på 17- og 1800-tallet. Løsningen var å oppbevare avfallet i en form for brønner hvor det ble lagret, og tømt for hånd på nattestid.

Dassbrønnene, i mangel av noe bedre ord, hadde det med å flyte over i brønnene som folk fikk drikkevannet sitt fra. Arbeiderne som tømte dassbrønnene hadde kanskje historiens mest utakknemlige jobb, og døde jevnlig i tjeneste av kvelning, eller i eksplosjoner når kloakkgassen ble antent av lampene de hadde med seg.

Les også: Hvordan åpne tette avløp.

Øyenstikkere
Gaffelen ble ikke vanlig å bruke før på 1400-tallet, og da bare med to spisser for å holde fast maten mens man skjærte i den. Til å begynne med ble gaffelen sett på som noe feminint, men ble etter hvert plukket opp i hushold over hele Europa.

Men heller ikke gaffelen var til å begynne med et trygt instrument. De to utstikkerne som gaffelen først var utstyrt med var sylspisse, og mange blindet seg selv mens de, påvirket av alkohol, viftet den i ansiktet mens man spiste.

Løsningen ble å lage flere utstikkere på gaffelen. Noen versjoner kom med så mange som 6, men det er uvisst hvorfor man til slutt endte opp med 4, som også er standarden i dag.

Madrasser som spidder
De første madrassene med fjærer kom i 1865, men tilbød ikke veldig mye mer komfort enn de tunge dunmadrassene de overtok for. Dunmadrassene veide rundt 20 kilo og ble snøret sammen av tau for at de ikke skulle miste formen.

Men de første fjærmadrassene hadde det problemet at fjærene hadde det med å snu seg inne i madrassen, sprette ut gjennom stoffet og spidde den som lå og sov.

Grønne plener
Før 1900-tallet var gressplener kun forbeholdt de veldig rike, og selv de hadde plener vi i dag bare ville gjenkjent som åkre. Årsaken var mangelen på gressklippere gjorde at det ikke fantes noen pen måte å klippe gresset på - enten måtte man ansette gartnere som kunne klippe det med ljå, eller hyre inn en saueflokk til å ta vare på hageprakten.

I begge tilfeller var resultatet et ganske trist syn etter moderne standarder. Men mot slutten av 1800-tallet ble gressklipperen oppfunnet, og en velstelt plen i hagen ble et symbol til omverdenen på at man var velstående nok til å ikke behøve å ha en kjøkkenhage.

Les også: Hvordan anlegge kjøkkenhage